En onsdagsmorgen tidlig januar møttes vi på parkeringen ved Linderudkollen. Avisene advarte om fulle skiløyper så vi ville gi trugene og den urørte vinterskogen en sjanse.
Marius hadde med ulike varianter av trugene fra MSR. Det finnes tre rammer og tre bindinger som kan kombineres, i tillegg til tails (trugeforlengere). Så her skulle vi få testet ut litt forskjellig.
Fra parkeringen tok vi opp i skogen til venstre for hoppbakken. Det startet med en kort bratt bakke hvor vi allerede fikk testet gripeevne. Hetta på jakken måtte brukes for å ikke fylle nakken med snødryss da vi snirklet oss mellom de snøtunge trærne. Frostrøyken hang over forsamlingen. Gradestokken viste -12 og vi hadde kledd oss godt, og Yr.no hadde lovet sol utover dagen. Etter 5 minutter var det teknisk stopp. Noen bindinger ble strammet og gensere tatt av.
Vi fortsatte gjennom den urørte skogen til vi møtte sivilisasjonen i form av en gangvei, men det føltes litt for enkelt og rart, så vi svingte inn i eventyrskogen igjen etter et stykke på veien. Vi snirklet oss frem mellom de snøtunge trærne over frosne myrer, bekker, koller og skråninger for å bli kjent med trugene.
Skogen var helt stille, hvit og kald, og vi har helt alene. Kun langrennsfolket hastet seg av gårde på skogsbilveiene rundt oss, godt utenfor synsvidden vår. Vi hadde ikke hastverk. Fordelen med tur uten mål og mening, annet enn å være ute, er at man opplever skogen tettere på seg og kan følge naturens egne drag og mest naturlige fremkomstvei. Jo tettere skogen blir, jo større blir inntrykkene.
Lillomarka er Marius sin bakgård så han hadde en plan om hvor vi skulle gå. Først følge et dalsøkk østover en god stund før vi skulle svinge bratt opp på en rygg og følge den tilbake. Området vi gikk gjennom var perfekt for vinterovernatting, og mange nye eventyr ble planlagt.
Før vi startet på bakken opp til ryggen vippet vi opp helløfterne. Helløftere er fine løsninger som gjør det mye enklere i oppoverbakkene.
Vi kom til toppen av ryggen og der gikk vi rett inn på soverommet til elgen. Det var liggegroper overalt. Skogens Konge hadde dratt av gårde, men det kunne ikke ha vært lenge siden da det ikke var nysnø i gropa. «Her har det sikkert aldri vært mennesker før!» var det en som utbrøt. Etter 5 minutter så vi spor etter menneskestøvler. Jaja, vi syntes det var eksotisk nok for det. Å kunne vasse i nysnø midt i Oslomarka, uten å møte noen andre, bare en liten kilometer fra bilen og føle at man er langt inni tjukkeste skogen er ganske luksus.
Vi tuslet tilbake langs ryggen og fant flere liggegroper etter elgen. Et sted hadde det ligget en familie på tre. Vi fant etter hvert en egnet bålplass med utsikt og fyrte opp bål for varme og kos. Lisen som er produktansvarlig for MSR hadde et lite foredrag om hvordan trugene var bygd opp og hva de ulike egnet seg best til, noe du kan lese mer om her.
Etter lunsj og bålkos tuslet vi videre, fikk tatt en koronavennlig selfie og gikk mot bilene. Vi tok hjemturen ned unnarennet på hoppbakken for å virkelig teste gripeevnen, og den imponerte.
Solen dukket aldri opp, men det hadde vært en fantastisk tur! Trugene gjorde oss uavhengige av preparerte løyper slik at vi fikk oss et koselig minieventyr for oss selv, midt i Oslo. En fin måte å starte året på.
