Høsten 2018 var jeg sammen med min navnebror og faste partner Lars Petter i teltet under Hægefjell, Nissedal. Planen var en sva rute med navn Reven. I løpet av natten hadde det overraskende nok kommet inn noen byger som dekket alt rundt oss med et tynt snølag.
Ikke nok til at snøen ville bli liggende utover dagen, men nok til at alt kom til å være fuktig og sleipt. Det ble derfor en lang morgen i soveposen hvor kaffekoppen ble fylt opp både 1,2 og 3 ganger. Vi var begge enige om at det burde være mulig å klatre i dag, men kanskje en rute hvor marginene var mer på vår side. Agent Orange hadde vi gått før og virket dermed passende å løpe opp i dagens forhold.
Når vi til slutt kom oss ut av teltet var det tydelig at Hægefjell ikke ville være tørt med det første. Så i mangel på annet å bedrive satt vi oss i bilen og tok den 45min lange kjøreturen til nærmeste bygd, Treungen. Der fant vi en interiørbutikk som også serverte kaffe og tok likeså kopp nr 4 og 5 der. Tilbake i dekning er det urovekkende hvor fort tiden kan gå går når man forsvinner inn i mobilen. Det er vel Lars som til slutt tar til orde og sier at vi må komme oss tilbake om vi skal rekke noe rute før mørket tar oss. Det er starten av oktober så ikke mye sollys å skryte av, men samtidig nok til at man ikke skikkelig har innsett at mørketiden har kommet.
Klokkeslettet er uvisst, men tilbake på Hægefjell begynner vi på Agent Orange. Vi har nå begge gått den gjentatte ganger før så skuldrene er lave og selvtilliten høy. Det er fortsatt litt fuktig, men etter turen skal vi inn i teltet og se film, så bekymringer eksisterer ikke. Sekkene blir liggende i teltet og vi har kun med oss det vi har på kropp. De to første taulengdene er ren sport og går radig. Samtidig er alle standplassene boltet så vi kommer jo til dekket bord. Dette er nok med på at skuldrene og dermed også effektiviteten vår synker ytterligere. Det er god stemning og vi vekselleder oppover.
Agent Orange starter som sagt med to rene sportslengder på sva før den går over til fire lengder med litt mer formasjoner og 3D klatring. Deretter avsluttes ruten med ytterligere to svalengder på bolt. På vei oppover kommer mørket smygende, men ikke bare i form av sola som dupper ned. Dessverre kom det også noen mørke skyer. Det starter som vanlig med litt yr som gradvis øker til regn. Jeg står et sted på 5 eller 6 lengde, og skal bevege meg forbi en svaplate. Er ikke super happy med forrige sikring og føler vel på at den er litt for langt under meg. Sva er jo noe av det verste å klatre på. Er det noe som helst som er verre enn sva så må det være våt sva. Det har yret en stund oppå det allerede fuktige underlaget og jeg feiger rett og slett ut på svaplaten. Der og da ser det bare alt for sketchy ut for hva jeg vil gjøre så jeg kaller opp Lars på radioen og sier jeg vil baile. Vi er nå kun 1-1,5 lengde unna å kunne traversere ut av ruten og opp på toppen. Lars kommer med noen motiverende ord, men jeg har allerede stått med svaplaten en stund og en rockefot som er helt vill etter dansing, så jeg fortsetter bailen.
Bruker litt tid på å klatre ned igjen til forrige sikring og lager der en økonomisk standplass jeg kan donere til neste taulag. I mellomtiden har yret gått over til regn og valget om å legge igjen sekken nede går fra å være en smart effektivitets ide til å bli en mer ubehagelig og tyngre løsning. Den syntetiske mellomlagsjakken gjør det den er laget til og suger til seg det som er av nedbør og sprer det utover jakken. Klatrere ser etter svakheter i fjellformasjonene for å kunne komme seg oppover. Samtidig går vannet etter svakheter i formasjonene på vei nedover. Ikke mange rappellene lengre nede henger vi på en standplass som akkurat har blitt til en bekk. Vannet strømmer nedover og vi bli kliss våt. Noe som gjør at vi desto fortere ønsker å komme oss inn til Netflix filmen i teltet. I en forhastet rappell merker vi ikke at tauet ligger over en skarp kant og det blir strømpekutt. Det er derimot flaks at Lars får øye på det når vi henger på siste rappellanker og skal tre tauet gjennom boltene. Jeg er selv kald og vil bare ned, og har nok derfor litt skyggelapper når jeg ikke forstår hvordan vi skal kunne rappellere på kun et tau videre. De sammenbundet tauene blir tredd gjennom boltene, like under boltene blir det lagd en løkke på det skadde tauet. Det friske blir deretter tredd gjennom løkken. Sånn sett kan vi rappellere på det friske tauet og vel nede dra i det skadede og få med oss alt ned likevel.
I etterkant av bailinger bør man alltids gå gjennom turen for å finne ut hva man lærte slik at neste tur kan bli bedre. Her er det flere punkter som, treig start, manglende bekledning, sjekking av værmelding, undervurdering av rute, overvurdere egne prestasjoner som er læringsmomenter. Det viktigste punktet jeg tar med meg videre er at om man har drukket 5 kaffekopper før klatring bør det i seg selv være et faresignal.
Lars Petter Jonassen