Noen ganger går turen helt etter planen. Været er perfekt, forholdene gode og klatringen lett. Allikevel kan man finne assorterte grunner til å måtte snu. Her er en historie om et sånt tilfelle.
Tauet trekkes raskt inn mens jeg peser tungt oppover en slak taulengde, 150 meter under toppen på Artesonraju (6025 moh). Klatringen er lett, men jeg er på ingen måte akklimatisert for rask stigning. Stille og rolig, sakte og forsiktig, følger jeg fotsporene til Ola. I det jeg kommer opp til standplassen hans ser jeg at han har dratt buffen sin langt opp i ansiktet, og hetten ned over øynene, og tenker at han kanskje har begynt å fryse. “Jeg tror det her går greit, så lenge du kan lede resten,” sier han, og jeg skjønner at alt ikke er helt som det skal.
Ola Richardsen og jeg var i Cordillera Blanca i Peru med mål om å gjøre første komplette bestigning av vestryggen på Taulliraju (5840 moh), men ble tvunget til å snu etter to dager på ruten. Nå var vi sugne på en enkel og trivelig avslutningstur, før vi måtte hjem til Norge. Valget falt på nordøstveggen på Artesonraju litt lenger ned i dalen. Det ble beskrevet som en klassisk fjellklatretur, uten store vanskeligheter.
Vi pakket så lett det lot seg gjøre, og la oss til for en kort natt ved foten av breen som strekker helt opp til toppen av fjellet. Telt og sovepose skulle bli igjen her, mens vi skulle rekke opp og ned på en dag. 0100 sto vi opp, trakk på oss klatreseler, ruslet opp til brekanten, og begynte stigningen. De første 900 høydemeterne gikk vi uten tau på jevn blåis som stadig ble brattere, men aldri så bratt at det virket nødvendig, eller fornuftig tidsmessig, å sikre med isskruer. Dessuten hjalp det kanskje at vi i tussmørket bare hadde den lille kjeglen med lys fra hodelykten å forholde oss til.
Krukset på ruten var å passere et klippebånd som skiller toppen av breen fra de øvre snøbakkene. Steinkvaliteten var rufsete, men heldigvis var klatringen grei nok, bare man var ytterst forsiktig med hva man dro i. Etter to korte taulengder var vi over på snøbakkene, og hadde toppen innenfor rekkevidde.
Solen var akkurat stått opp i nordøst, og jeg fant frem solbrillene fra sekken mens jeg ventet på signal fra Ola. “Sikring klar!” og jeg kunne begynne oppover. Det var nå jeg traff ham stående med buffen oppe i pannen og hetten nede i nesen. Solbrillene hans hang nemlig igjen i teltet, tusen meter under oss. “Det går helt fint å følge sånn her altså,” sa han.
Dette var vår siste sjanse til å toppe ut på et av de høye fjellene i Cordillera Blanca, men samtidig var det en bonustur hvor vi var innstilt på å ha overskudd. Vi hadde rett og slett ikke lyst til å tøye strikken lenger. Dessuten skulle vi ned samme vei som opp, og det betydde usikret nedklatring hele brefallet. Vi var derfor ganske avhengige av å være to lendegående klatrere for å komme oss ned på et fornuftig vis. Derfor valgte vi å snu så fort som mulig, og dermed rekke ned igjen før solen ble for sterk.
Med andre ord, vi snudde rett under toppen fordi en av oss hadde glemt solbriller. Sånn kan det gå.
Thomas Meling