I november-desember 2017 var jeg så heldig å få anledning til å besøke det antarktiske kontinentet igjen. Denne gangen sammen med mine tre gode kamerater Ole Ivar Lied, Ivar Tollefsen og Trond Hilde. Hovedklatremålet vårt var den over tusen meter høye østveggen på Gessnertind (3020 moh).
Gessnertind er nærmeste nabo til Jøkulkyrkja (3148 moh), det høyeste fjellet i Dronning Maud Land, og er en av fire-fem topper i Dronning Maud Land som er høyere enn 3000 meter. Gessnertind er en alpin topp, og den eneste av 3000-meterne som krever klatring med tau for å nå toppen – Dronning Maud Lands svar på Store Skagastølstind.
Gessnertind hadde bare blitt besteget en gang tidligere, i januar 1994 av Sjur Nesheim, Jan-Åge Gundersen og meg selv. Bestigningen den gangen tok oss omlag 12 timer via den letteste veien vi kunne finne: snøbaksing opp nordvesteggen og videre til topps via klippeklatring i nordflanken.
Allerede den gangen ble vi tiltrukket av fjellets enorme, vertikale østvegg, da vi skled under den på ski. Men vi prioriterte å gå forbi for å utforske fjellmassivet Fenriskjeften som lokket i det fjerne, med Ulvetanna og de andre fabeltoppene, som den gangen aldri hadde vært besøkt av mennesker. Gessnertinds østvegg havnet i vårt mentale arkiv av ”vegger som venter på oss”. Men vi noterte oss også at veggens østlige vinkling innebar lite dagsol, samt eksponering for de dominerende vindretningene i området – med andre ord en kald vegg. Derfor havnet den et stykke bak i arkivet. Men nå var den hentet frem og blåst støv av. Den er tross alt en av de høyeste vertikale veggene som finns på kontinentet – og den fortjener litt oppmerksomhet – tenkte vi.
Klatringen skulle vise seg å bli utfordrende, akkurat slik vi håpet på, litt i overkant faktisk. Vår rute fulgte store, grove formasjoner, kaminer og off-width’er. Store sikringsmidler som Camalot nummer fem og seks, samt vinglete Tube Shocks var essensielle på nesten hver eneste taulengde. Fjellkvaliteten var, som så ofte i Antarktis, frostsprengt og vinderodert – svært grov og ganske løs. Klatringen var fysisk og psykisk krevende.
Etter ni dager i veggen med intens jobbing var det plutselig bråstopp!
Noen dager tidligere hadde vi etablert vår andre hengeteltleir, på toppen av vår niende taulengde. Derfra hadde vi strukket tre taulengder videre, så vi befant oss på toppen av den 12. taulengden, drøye 500 meter over bakken. Vi hadde fortsatt mat for ti dager igjen og var i en fantastisk posisjon. Vi var i sonen. Men så var det stopp. Hva skjedde?
Det ble ganske enkelt slutt på formasjonene som vi trengte for finne feste for hender og føtter, og sikringer. Vi hadde fryktet dette, siden alle våre studier av veggen fra fotografier og med kikkert stilte spørsmålstegn ved denne seksjonen midtveis i veggen. Vi fryktet en ”missing link”, men vi håpet hele tiden at det skulle åpenbare seg muligheter når vi kom på nært nok hold; noen små sprekker i fjellet som kunne lede oss videre og opp i de tydeligere formasjonene i toppen. Men den gang ei. Det vil si: det fantes formasjoner, og muligheter, men ikke for oss – slik vi vurderte det.
Vi befant oss på en stor hylle på toppen av pilarsystemet vi hadde fulgt hele veien. Over oss var det 15 vertikale meter til neste gode sikringsmulighet, et solid riss. Mellom oss og risset var det ingen sammenhengende formasjoner. Og det som fantes av formasjoner var svært flakete og løse. Vi forsøkte oss litt oppover, men alt vi tok i falt ned fra veggen – vi rev av flak med hendene. Hadde vi klatret ut fra en hengende standplass i en blank vegg, så kunne vi våget mer og risikert å ta en suser, uten at det hadde blitt fatalt. Problemet var at taulengden startet fra en stor hylle – et fall ville ikke gått bra. Da vi innså hvor galt dette kunne gå bestemt vi oss for å gi oss mens leken var god – det var ikke verdt det.
Jeg må innrømme at det er stor sannsynlighet for at jeg ville ha prøvd å klatre litt videre i mitt tidligere liv, før Frøydis, Mari, Per og Astri ble en del av livet mitt – viktigere enn noe fjell.
Å snu i en fjellvegg fører alltid til selvransakelse og kvaler; kunne vi gjort noe annerledes? Prøvd en annen vei? Våget mer? Heldigvis var vi alle fire samstemte om grensene for risikoen vi var villige til å ta. Vi var også enige om at vi ønsket å klatre i best mulig stil og ikke endre naturen på Gessnertind. Ikke sette varige spor etter oss – og ikke bringe fjellet ned til vårt nivå. Med andre ord: Ikke plassere borebolter, verken for progresjon eller standplasser, ei heller meisle bat-hooks for å passere blanke partier.
Innen teknisk storveggsklatring har slike metoder tradisjonelt vært akseptert i en viss utstrekning for å kunne passere ”blanke” partier for å nå nye riss. Mange av våre forbilder klatret på denne måten i Yosemite Valley, på Great Trango Tower, i Trollveggen og andre steder. Og vi har selv enkelte ganger benyttet slike strategier i store vegger i Karakoram, på Baffin Island, og i Antarktis. I lys av denne ”tradisjonen” er det få som hadde reagert om vi hadde plassert et par borebolter for å kunne passere en kort seksjon og fortsette på Gessnertind, men vi valgte en annen tilnærming. En mer fremtidsrettet.
Antall mennesker som klatrer har eksplodert de senere årene, mens muligheten for å finne klatreutfordringer i form av ubestegne fjelltopper og -vegger bare blir færre og færre. Hvis vi idag velger å bolte der vi finner det vanskelig eller for farlig, så risikerer vi å frata fremtidige generasjoner deres mulighet for å finne ultimate utfordringer. Hva er det igjen å drømme om for klatrere om 50 og 100 år hvis vi konsumerer alt jomfruelig fjell nå? Å ta vare på det ”umulige” er viktig for sporten vår. Vi har selv blitt stimulert av slike utfordringer, og mange ganger klatret opp steder der forrige generasjon fortalte oss at det var umulig…
Enkelte ganger har vi satt bolter der vi har vurdert det til å være umulig uten. Men hvordan kan vi egentlig vite det? Vi har også sett at om man ikke begrenser seg i bruken av faste tau og borebolter, da er det i realiteten ingen ting som kan stoppe oss fra å klatre et hvilket som helst fjell. Suksess er nærmest garantert. Hva er da utfordringen?
Det er vi klatrere i felleskap som definerer sporten vår og lager reglene for leken. Bolter er kommet for å bli på en del klatrearenaer – utvilsomt. De aller fleste klatrere i dag, selv de mest ihuga fjellklatrerne, nyter boltet sportsklatring på små lavlandsklipper i ny og ne. Men vi må sammen sørge for å konservere en del områder til ren eventyrklatring, utelukkende på naturens premisser. Så sportsklatringens mal for risiko ikke blir det gjeldene i fjellet også.
Jeg har en ide om at det er to kategorier klatrere som trenger å være spesielt bevisst på stilen de klatrer med i fjellet, så de ikke ødelegger for andres mulighet til å finne eventyr. Det er a) eldre klatrere (35+?), som er mer komfortorienterte og risikoaverse, på grunn av dalende testosteronnivå og økende ansvar for familien, og b) tungt sponsede klatrere med press på å levere bilder, film, blogger og (suksess)historier.
Dessverre tilhører jeg begge gruppene. Og derfor må jeg være spesielt forsiktig med å ikke bringe naturen ned til mitt (dalende) nivå. Jeg er overbevist om at østveggen på Gessnertind vil bli klatret i god stil av noen dristigere klatrere en gang i fremtiden.
Robert Caspersen