Å klatre på Skogshorn flotte sørside vakkert plassert i Hemsedal er noe alle fjellklatrere burde prøve. Når det kommer til bailing fra samme fjell burde dette også stå på listen. Bailingen kan det gjøres lett og vanskelig.
Suksess kan lett måles på hvor utbygde baileankrene er, for jo høyere klatrelaget kommer i veggen, jo mindre baileutstyr vil henge igjen etter andre og dermed vise at dere har kommet lengre enn de fleste.
Det var helt i starten av desember, årets første vintereventyr. De lokale sa det hadde kommet 4-5 cm med nysnø nede i dalen, men frosten hadde vart lenge. Jeg sammen med de to andre var klare for å starte vintersesongen. Ruta som skulle klatres var Skogshornsdiederet. Ukjent antall taulengder, men han ene hadde bailet der tidligere og skulle være veiviser og taupistol.
Vi kom frem til Ulsåkstølen i to ulike puljer seint på kvelden og sov i bilen. Neste morgen planla vi med en tidlig start og maks utnyttelse av dagslyset. Med vekkerklokka stilt til klokken 0600 startet eventyret. Kom seint avgårde fra parkeringen, men hadde god oppdrift på anmarsjen. Med kjentmann i taulaget gikk det fort å treffe innsteget og snart var vi i gang. Her skjedde også første feil. Jeg vurderte ikke å ta på stillongsen siden jeg var varm og svett etter anmarsjen, men noe langt bak i hodet sa det kunne være lurt da jeg har fryst på tidligere turer. Jeg korrigerte meg selv og tok den på.
Gjennom dagen gikk det sakte, men sikkert oppover. Det var krevende forhold med et lite rimlag som lå oppå steinen og ca 10 cm nysnø oppå den igjen. Det gjorde at all klatringen måtte foregå med stegjern siden det var for glatt til å smøre med skoene. Men for hvert flytt må snøen børstes vekk fra fjellet for å finne tak til økser og hender, så må den børstes vekk for i finne tak til føttene og så må det børstes litt til for å finne plassering for sikringene. Det hele ble en saktegående prosess. Og alle standplassene gir ikke mulighet for å slå OL floker eller løpe rundt for å få varmen i seg mellom klatringen.
Timene skled forbi. Kulda bet seg etter hvert fast i knoklene og snart gikk det ikke an å få varmen i seg med klatring heller. Sjokoladen ble hard og toddyen kald. Klokka tikket videre, nærmere og nærmere solnedgang. Hodelyktene kom tilbake på hjelmene og skruddes på før klatringen og skruddes av på standplass for å spare på batteriene. Mens toddyen frøs til is i flaska fikk viljen nok. Jeg er lei av å være kald og sliten. Jeg vil ned!
De andre var i bedre form og humør. De mente vi fortsatt hadde en sjanse på å toppe ut og komme seirende ut av krigen. Jeg la til grunn antall taulengder klatret vs antall timer i veggen og vi viste at de hardeste partiene enda lå over oss et sted i mørket. «joda, det vil ta tid og det vil være tungt, men tenk så bra det blir etterpå» Vi hadde god tid, det var ingen som ventet på oss og vi skulle ikke noe før mandag morgen. Motivasjonen min for å fortsette gjennom kvelden og godt ut i natten var like fraværende som dagslyset og varme i tærne
Som seg hør og bør snudde alle sammen. Det ble lagt igjen et lite anker, for det forrige baileankeret var vi noen meter over. Det var bare et tynt tau rundt noen rustne pitons, så bedre å slanke litt på eget rack og komme ut i live. Snart var vi nede der det var rikelig med slynger og fargerikt tau rundt steiner og små horn. Det gikk raskere ned enn opp og ikke lenge etter var vi av fjellet og godt i gang med på pakke ned i sekkene. På vei mot bilen gikk også hodelykta tom for strøm. Da ble jeg ekstra glad jeg ikke hang i veggen.
Utpå kvelden tikker det inn en melding fra en av solkystens sterkeste klatrere: «Bailefunk vitner alltid om stor livsvisdom» Jeg følte meg ikke så smart, men jeg hadde endelig fått varmen i tærne igjen og satset på at visdommen kom etter hvert.
Neste forsøket hadde jeg forsterket meg selv med termos, bedre forhold, bedre psyke, bedre beta, varmere tøy og ekstra batteri til hodelykta. Det gav nytt highpoint i veggen. Om noen klatrer der så savner jeg to DMM offset, en sort tricam og liten lilla nøtt.
Erik Tordhol
